Hopp til innhold

Trost i taklampa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Trost i taklampa
Fra sluttscenen på dansesletta. Bilde fra Trøndelag Teaters oppsetning i 1975.
Foto: Roar Øhlander/NTNU UB
Forfatter(e)Alf Prøysen
Utgitt1950[2]
Norsk utgave1950
ForlagTiden
Sider184
Trost i taklampa på Commons

Trost i taklampa er en roman fra 1950 av den norske forfatteren Alf Prøysen (1914–1970). Den var Prøysens eneste roman.

Boka solgte i 60 000 eksemplarer det året den utkom.[3] Trost i taklampa er også blitt dramatisert som skuespill av Prøysen og Asbjørn Toms i 1952, hørespill med omtrent samme besetning samme år, film (Trost i taklampa) i 1955 og som musikal av Prøysen, Toms og Finn Ludt i 1963.

Historien foregår i ei hedmarksbygd i løpet av noen sommeruker. Dikteren og bygderomantikeren Lundjordet og husmannsjenta Gunvor Smikkstugun er begge på besøk i hjembygda, og blir møtt på ulikt vis. De har også helt ulike budskap til sine tidligere sambygdinger. Det er presentert flere tolkninger av tema og budskap i romanen. Prøysen skildrer og drøfter flukten fra landsbygda fra flere synsvinkler. Ironien rammer tydeligst Lundjordet og hans venner, som fremstiller jordbruket som et kall, og utflytterne som svikere. Hovedpersonen Gunvor er en mer tvetydig figur. Det er også noen bifigurer med viktige roller: fattiggutten Arne Barnehjemmet opptrer som outsider og observatør, mens odelsgutten Even Smikkstad og husmannskona Matja Bærjom viser verdien av ærlig arbeid.

Forfatteren og verket

[rediger | rediger kilde]
Alf Prøysen anno 1949.

«Han beskriver klasseskillet på flatbygdene, men det er ikke først og fremst storbonden han er ute etter å 'ta'. De som virkelig svikter er Gunvors egne, ungdommen som arbeider på storgårdene, og som ikke tåler at en av deres egne klarer å gjøre det de selv ikke våger.» (Elin Prøysen[4])

I 1950 var Prøysen en etablert artist, som hadde hatt suksess med viser i bokform (Drengstu'viser) og på plater, med barnesangbøker, barneprogrammer i radio og med novellesamlinga Dørstokken heme, som hadde kommet i to utgaver, i 1945 og 1949. Trost i taklampa ble Prøysens eneste roman, men skal ha vært tenkt som et større verk, muligens en trilogi.[4][5] Prøysen hadde arbeidet med stoffet i flere år. Høsten 1949 leide han seg et arbeidsrom hos noen naboer i Nittedal, og begynte arbeidet med romanen på alvor.

Romanens framstilling av flukten fra landsbygda har både utgangspunkt i Prøysens egen livshistorie, og i de store endringene som skjedde i landbruket i siste del av 1940-årene: «Boka kom i rett tid, i flere år hadde problemet med avfolkning av landsbygda vært debattert, og mange hadde en mening om dette.»[4] «Fra 1946 til 1950 […] gikk antallet yrkesaktive i norsk jordbruk ned med 11 000 pr år»[6] I 1950 var «gårdsarbeideren, tjenestejenta og budeia så godt som helt ute av bildet»[4], maskinene hadde tatt over, og husmannssystemet var fjerna de fleste steder.[5]

Prøysen identifiserte seg med Gunvor; både i mindreverdighetsfølelsen og i agget mot øvrigheten[5], og «han er glad i henne fordi hu tør å stikke seg ut, og han blir mer og mer glad i henne etterhvert som hu får føle hvordan bygda behandler opprørerne sine.»[5] Det er også grunn til sammenligne Gunvors «flukt inn i moderniteten» med Prøysens egen livsreise, «hans egen flukt fra det slektsbundne, det stedbundne og det tradisjonsbundne i den agrare førmoderniteten.»[7]

Flere av personene i romanen er basert på mennesketyper som Prøysen kjente fra sitt eget hjemmemiljø: Krestine Krokengen, Snekkersvekara og Ingebjørg Smikkstad. Også Gunvors karakter er basert på typer han kjente:

«Men som sagt, det var noe som mangle. Je var itte klar over å det var, je dreiv med stassjonskapitler og syns je såg både Smikksta'n og a Ingebjørg og æille som sto og vente på dikter'n, og så får jeg sjå det kjæm ei jinte ta toget!! Lange bokser og kuffert, og så synes je a trippe så lett bortover vegen.
- Himmel og hav, tenkte je, å er detta for en åpenbaring, hu har da ittno i en sosial roman å gjøra. Men je får nå følje etter deg og sjå å du går. Je ska fell få plassert deg en stann når je bære veit å du bor hen. Og jinta gikk ått Smikkstugun og da kjinte je att a. Det var …
Nei det navnet vil je ha for meg sjøl.
Men hu vart 'trosten' min.»[8]

Prøysens venn og redaktør Nils Johan Rud har skrevet at «når vi ser Alf Prøysens noveller og prosastykker i sammenheng, skjønner vi at nesten alt kunne vært kapitler og avsnitt i 'Trost i taklampa'. Da skjønner vi også fullt ut hvor stort et epos det hele er, og hvor hel en diktning hans samlede produksjon er.»[9]. I forordet til en bokklubb-utgave av romanen sammen med et utvalg noveller fra Dørstokken heme (1950) og Utpå livets vei (1952) skrev Rud at «Vi finner emninger til romanen i [novellene] som er skrevet før den, og sammen med de andre kunne de vært kapitler lagt til romanen. Og om gråtrosten hadde hatt sitt stjernebilde, er også et utall av det han kalte lørdagsstubber født i trostens tegn.»[10] Ove Røsbak beskriver romanen som «nøkkelen til det meste han har skrevet, her er kampen mellom drømma og samfunnsnormene.»[5] Også Ane Hoel[11] finner igjen figurer fra romanen andre steder i Prøysens sanger og noveller.

Da romanen kom ut høsten 1950 vakte den både rabalder og protestmøter[5] og heftige debatter.[4] Skuespilleren Asbjørn Toms, som dramatiserte boka sammen med Prøysen, skriver om den at

«Eg var oppglødd over boka. Ikkje berre fordi ho var så drivande god, – farleg munter, – men fordi ho var noko heilt nytt. Ho braut på ein måte med ein gammal litterær tradisjon i Noreg: alle skildringane av edelt slit, alle forteljingane om husmannssonen og den rike garddattera – eller omvendt, alle døkke skogsvatn og alle elvar og fossar som hadde teke imot gravide jenter i 5., 6. eller 7. månaden, eller ulykkelege gutar som gjekk same vegen av forsmådd kjærleik. 'Trosten' synte bygda og livet der slik det var oppi grågrenda. Slik som bygda tok seg ut sett ifrå vindauga i ei utriveleg drengstove, frå glytten gjennom fjøsgluggen eller frå eit hol i ei frosen, rima glasrute i ei kald og trekkfull husmannsstove. Skildra med ein fandenivoldsk humor og med ein god glis og forakt for 'bokprat' og søndagsskildringar. Med fin poetisk tone om lykkestunder i blåklokkevikua og med beisk realisme om usæle, regnfulle haustdagar når alt skulle i hus.»[12]

Røsbak sier at «det kom aldri senere noe fra Prøysens hånd som vakte tilnærmelsesvis så sterke reaksjoner som denne romanen. Utblåsningen han kom med der gjorde ham mer fredsæl, på en måte.»[5]

Tittelen

[rediger | rediger kilde]
Fra Det norske teatrets oppsetning i 2014. Charlotte Frogner som Gunvor Smikkstugun.
Foto: Erik Berg/Det norske teatret

Det er lansert flere ulike forklaringer på boktittelen. Nils Johan Rud forklarer den slik[9]

«Gunvor hadde et økenavn fra barndommen. Trosten kalte de henne. Hun var en gaptrost.
Hos Alf Prøysen får dette utnavnet en videre mening. Han forklarer ikke hele betydningen. Men når vi vet at gråtrosten, gaptrosten, også blir kalt skittrost, skitutrast, på bygdene – så vet vi at den foruten å være en fugl som ikke holder nebb, også er en fugl uten respekt for noen. Så kommer det trost i taklampa, så bør det ikke være for fin duk på bordet under.»

Kari Marie Thorbjørnsen mener at Gunvor, med sin røde kjole vil være like synlig og provoserende i kraft av sin tilstedeværelse, som en trost i ei taklampe.[13] Knut Fjæstad forklarer tittelen med at «fattig landsens ungdom passet like dårlig i byen som en trost i ei taklampe. Og vendte de tilbake, passet de heller ikke på landsbygda.»[14] Andre[15] peker på sammenhengen med en annen lampe i Prøysens forfatterskap; i novellen «Finlampa på Rogne» fra Dørstokken heme (1945) blir lampa et maktsymbol som driver den unge tjenestejenta Karen inn i skyldfølelse og galskap. Kari Haave tolker taklampa som «symbolet på makt, autoritet og vedtatte sanningar», og ser på Gunvor som 'gapatrosten' som taler bygdemeninga midt imot.[16]

Knut Imerslund drøfter flere teorier, og siterer også fra et avisintervju med Prøysen fra 1950: «Hva jeg mener med det? Jeg mener liksom … hva skal man si … en trost har jo ikke noe i taklampa å gjære, like lite som en ku har noe å gjøre i Aulaen, om De skjønner hva jeg mener.». Imerslund konkluderer med at tittelen «rett og slett henspiller på at Gunvor etter hvert blir en fremmed og uønsket fugl i sitt miljø. […] Men også dette skurrer litt. For alle som kjenner trosten som fugl, og nå tenker jeg på gråtrosten, vet at den er grå og alminnelig, og litt kjedelig. Og det er jo nettopp det Gunvor ikke er!»[17]

Handling

[rediger | rediger kilde]

Hu skulle itte mane folk tel å vara trufaste ved jorda, hu skulle danse og glitre og trekke de andre etter seg. I fjorten daer skulle a vara fin dame som de andre tala på og misunte og strekte seg imot. I dag var det fyste dagen. Og når den var over, hadde a tretten att. Blanke, varme soldaer, der a skulle svinge seg i blåklokkeviku’n.

fra romanen; fortellerstemmen introduserer Gunvors egen agenda

Historien foregår rundt gården Smikkstad med husfolk, gjester, gårdsarbeidere og husmenn. Smikkstad ligger i ei bygd som kan minne om Prøysens oppvekstmiljø i Ringsaker. Handlingen foregår i løpet av «blåklokkevikua», en periode i juli med lite arbeid, fordi den ligger mellom to onner. Historien er ikke tidfestet, men skikker og teknikk kan tyde på at det foregår på 1930- eller 1940-tallet, den samme perioden som Prøysen selv var gårdsarbeider.

Boka følger flere separate, delvis episodiske, handlingsforløp i det samme bygdemiljøet. De mest tydelige personene er dikteren Lundjordet og husmannsjenta Gunvor Smikkstugun. De kommer til bygda med det samme toget. En tredje person som kommer med dette toget er Arne Barnehjemmet, en ung gutt som Prøysen senere, i 1952, også gjør til hovedperson i det enakters teaterstykket Fløttardag.

Lundjordet og Gunvor representerer to ulike segmenter av utflyttere: Han har kommet seg opp og frem, og bruker diktningen sin til å forkynne en romantisk tilknytning til jordbruket; hun har brutt ut, og har ingen sentimentale følelser for fortida eller jordbruket. Handlingen i romanen beveger seg i et mønster av paralleller og kontraster: «Vi følgjer Gunvor og diktaren skiftevis framover. Dei to hører til ulike samfunnsgrupper, og dette blir understreka av komposisjonen i boka. Gjennom heile handlinga rører dei to seg i ulike miljø, som blir så og seie 'kryssklipte' mot kvarandre.»[13] Også Arne følger den samme strukturen i sin reise til og gjennom bygda.

Lundjordet blir mottatt av bonden på Smikkstad, lærer Brekkestøl og redaktør Gregersen. Lundjordet skal holde et foredrag om «flukten fra landsbygda» lørdagen etter, for å hindre mer arbeidsflukt fra bygda. Den som ser mest opp til dikteren er datteren på storgården, Ingebjørg Smikkstad, som også var den flinkeste på skolen og Brekkestøls beste elev.

Gunvor flørter med gårdsgutten Hjalmar. Kirsti Sparboe og Arne O. Reitan fra Trøndelag Teaters oppsetning i 1975.
Foto: Roar Øhlander/NTNU UB

Gunvor fra husmannsplassen Smikkstugun reiste til byen for å få post, og kommer nå hjem på ferie. Hennes ankomst til bygda beskrives gjennom åtte sider i romanen. På veien fra stasjonen hjem til Smikkstugun blir hun bit for bit identifisert av de som ser henne gå forbi.[18] Gunvor er kjent for å være fæl i kjeften, og drømmer om å få flere ungdommer til byen. Hun legger seg ut med de andre jentene, spesielt Elise Stugujinte og Eva Snekkersveen, siden hun lokker til seg gårdsgutten Hjalmar, som Elise vil ha, og handelsbetjenten Roy, som Eva vil ha.

De to parallelle handlingstrådene møtes på lørdagen, i to parallelle arrangement som etterhvert samles på sletta. Det er bygdestevne i Parken, hvor Lundjordet skal tale. Her samles «de huguskakke», noen småbønder, studenter fra byen som har sommerjobb i området, utflytterlaget fra byen og en liten gruppe uromakere. Disse beveger seg etterhvert også til dansesletta. På dansesletta møtes i utgangspunktet ungdommer fra bygda, tjenestefolk og arbeidsfolk. «Det meste av ironien er borte når Prøysen fortel om menneska på sletta. Men han teiknar eit realistisk bilete, både tankegang, miljø og samværsform er prega av det smålurvete: misunning, hemnhug og spetakkel.»[19]

Slagsmålet på sletta blir utløst da en student danser med Hjalmars kjæreste Elise. Etter hvert blir det alles kamp mot alle: gårdsarbeiderne, Snekkersve-karene, og en gruppe med studenter fra byen som er kommet på sommerarbeid i bygda. I slagsmålet blir Gunvor truffet av en staur og slått til jorda. Når hun våkner igjen begynner hun å skjelle ut personene rundt seg, før hun blir borte i skogen.

Komposisjonen er episodisk og springende; dels preget av kryssklippingen mellom Lundjordet og Gunvor. Men også ut over dette er komposisjonen preget av å være en samling stubber, eller tablå.[5] Teksten preges også av at forfatteren legger inn små observasjoner og erfaringer; «hundrevis av fyndord går av som små dynamittladninger gjennom hele boka.»[5] Romanen blir også av mange beskrevet som ambivalent, og som polyfon – preget av flere likeverdige stemmer som står i dialog med hverandre, og som kan motsi hverandre.[17]

Ane Hoel mener at romanen presenterer tre «språk» eller strategier for frigjøring: å identifisere seg med makta, slik Lundjordet og redaktøren gjør; å gjøre opprør, slik Gunvor gjør; eller gjennom «å gjøre seg taus og usynlig og la gjerningene tale», slik Arne, Even, Matja og fru Brekkestøl gjør.[18] Hoel peker også på at romanen ikke bare inneholder to parallelle hendelsesforløp – Lundjordet og Gunvor, men tre: det tredje er Arnes reise og hensikt.

Personene

[rediger | rediger kilde]

Gunvor

[rediger | rediger kilde]

Hovedpersonen Gunvor Smikkstugun har en blandet, tvetydig agenda. Torbjørnsen[13] mener at Gunvor «skal hemne seg. Ho er ute etter stadfesting på at ho er komen fri frå underklassestatusen sin i bygda. Og stadfestinga på det er det hennar eigne klassefellar som skal gi henne.» Torhild Viken, som har skrevet om Gunvor med tolkningsalternativene «opprørsk oppsanger eller hevngjerrig tullhøne?» mener at det finnes to dominerende dimensjoner som står i motsetning til hverandre i Gunvors mål for ferieoppholdet: «Hun viser seg som talskvinne for plassfolk og tjenere. Derav betegnelsen 'opprørsk oppsanger' […] Den andre dimensjonen er at Gunvor er styrt av ønsket om revansj for gammel urett. Hun er ute etter hevn gjennom å markere seg med en vertikal avstand: bystas og jåleri og filtersigaretter og reisegrammofon. Vi kan m.a.o. kalle denne Gunvor 'ei hevngjerrig tullhøne'.»[20]

Bære vent!
Når je blir vaksin, slår je att!
Bære vent!
Je gret i puta mang ei natt.
Dom flire åt meg, je var lite tel svars,
nå sitt je i lampa og flire telbars!

– Gunvor synger «Bære vent»;
sangen er laget til musikalen

Magne Lindholm mener at Gunvor «er en uforbederlig intrigemaker som spiller alle sine klassefeller ut mot hverandre: n'Hjalmar, handelsbetjenten, Arne Barnehjemmet, Elise Stugujinte. Når hun omsider taper alt, får hun som fortjent. Men det hun klarer, er å markere seg på det symbolske plan. […] Hun har brutt et tabu. Hun har vist at det er mulig å ha en annen tenkemåte enn den konvensjonelle og løgnaktige.»[21] Vidar Bergset beskriver Gunvor som «både storkjefta, hemngjerrig og ikkje så lite vondskapsfull. Det store ved henne er at ho er ekte.»[19]

Nils Johan Rud mener at Gunvor først og fremst er en opprører mot sine egne, mot husmannsånden og mot «de svakes inntuktede age for forandring».[9] Knut Imerslund mener at Gunvors opprør ikke først og fremst er rettet mot gårdsarbeidet, men mot romantiseringen av dette livet; Gunvor reagerer mot «bokpraten til de huguskakke og deres dobbeltmoral i forhold til utvandringen fra landsbygda til byene. Hun reagerer på det at de forsvarer at de selv har forlatt landsbygda, men anklager arbeidsfolk for det samme.»[17]

De hugguskakke

[rediger | rediger kilde]

Prøysens ironi rammer en bredt sammensatt gruppe som sammen er bærere av ideologien om troskap til jorda: dikter Lundjordet, redaktør Gregersen, lærer Brekkestøl og folket på Smikkstad, særlig dattera Ingebjørg. I tillegg kommer han med ironiske spark til turister og nostalgikere som søker etter den ekte, gamle bygda: «dom som klappe den salrygge skigarden mens dom skakke på hugu og blir gråtsprengte når dom ser et nytt piggtrådgjerde som itte hører med i stemningen,» heter det i romanen. Disse dyrker et idealbilde av bygda som et sted med harmoni[13]. Deres uttalte ideologi om troskap til jorda gjelder bare for den som ikke har evner i boklig retning. Misforholdet mellom idé og praksis er også nedfelt i språket: når tjenestefolket ikke lever opp til troskapsidealet, kalles det «å flykte», men når evnerik ungdom reiser ut av bygda, heter det «å komme seg fram».[13]

Disse personene omtales i ettertid som «de huguskakke», selv om ordet bare brukes to ganger i romanen. Flere steder snakkes det imidlertid om å skakke på hugu. Både Gunvor og forfatterstemmen karakteriserer deres budskap som «bokprat». Imerslund beskriver bokpraten som «romantikk, dobbeltmoralisme og ringeakt for lavkulturen. Men bokpraten er også en måte å uttrykke seg på […] den høystemte, patosfylte måten som de huguskakke låner fra den romantiske litteraturen de særlig er opptatt av.»[7]

Romanen nevner særlig ett tilfelle av idyllisering av armod; det foregår 10 år før handlingen i romanen, og omfatter Gunvor, mora og søsknene[22]. En kunstmaler som besøker bygda ønsker å skildre dem i skitne filler mens de renser turnips i åkeren. Da han kommer tilbake dagen etter er barna vasket og pyntet, og er ikke lenger i tråd med hans ideal: «det var alminnelige trufaste jordens tenerer han ville male, itte noen utspjåke byunger.» Mora svarer at «i dag har je pynte dem så godt det let seg gjøra for ei husmæinnskjærring.»

Even og Matja

[rediger | rediger kilde]
Fra Det norske teatrets oppsetning i 2014. Charlotte Frogner som Gunvor Smikkstugun, Eivin Nilsen Salthe som Arne Barnehjemmet.
Foto: Erik Berg/Det norske teatret

To personer som verken utsettes for ironi[17] eller deltar i intriger er odelsgutten Even Smikkstad og den gamle gårdsarbeiderkona Matja Bærjom. Even presenteres i romanen som «så ærlig og bra en gutt», mens Matja har fellestrekk med navnesøstera i novella Matja Madonna og mange andre med samme navn andre steder i forfatterskapet; de er inspirert av Alf Prøysens mormor Mathea Kristiansdatter.[9][4][23] I romanens dramatiske sluttkapittel med samlinger både i parken og på dansesletta, møtes disse to i fjøset på Smikkstad for å hjelpe kua Blomros, som skal kalve. Vidar Bergset[19] kaller det kapittelets «stille sentrum»; disse to «representerer varmen, omtanken, freden, det stillferdige og gode ord, hjelpsemda og dei mjuke og vare hendene.» Både Torbjørnsen[13] og Imerslund[17] peker på at møtet mellom disse to viser at romanen ikke er et angrep på bygda og livet der i og for seg; arbeidet med jorda og dyra kan oppleves som meningsfylt. Imerslund tilføyer at scenene med disse to viser at konflikten mellom gårdeier og tjenestefolk ikke er altovergripende i romanen; for Even og Matja er det det å gjøre et ærlig arbeid som teller.

De to utgjør sammen med fru Brekkestøl, spillemannen Sagbågån og Arne en særlig gruppe i romanen. Deres «gode handlinger ligger tilsynelatende ikke på romanens handlingsplan, men det er disse gode handlingene som utgjør bokas norm.»[18]

Andre

[rediger | rediger kilde]

Arne Barnehjemmet er den mest rotløse av alle i romanen.[19][24] Han har vært griskokk på Smikkstad, men han var «fremmed for omgangsformen i drengestua»[24] og ble ledd ut. Han forlot gården og bygda, arbeider nå på verksted i byen og er også hjemme på ferie. Arne demonstrerer ikke, men han oppsøker sin etterfølger som griskokk og gir ham bysjokolade som gave. Arne «fremstår som Gunvors temperamentsmessige motstykke. Begge har flyktet fra ydmykelsen, men mens Gunvor velger å ta kampen opp, velger Arne å gå i dekning»; han blir en taus og usynlig observatør.[18]

Krestine Krokengen er tilkallingshjelp både på Smikkstad og på flere gårder i bygda, som selskapskokke. Hun beskrives som «klassesvikar» og «lydig tenar»[13]; ho «er så innstilt på å sjå verda frå same synsstad som dei som har makta, at ho er fullt villig til å oversjå at ho er og blir arbeidskraft.»[13] Røsbak kaller henne en «overløper […] hu er sjølve den uskrevne lov i husmannssamfunnet, den som holder alle nede.»[25]

Snekkersvekara er fire brødre, kjent som slåsskjemper og bråkmakere. De er brødrene til Eva, som er kjæreste med handelsbetjenten Roy; og de er ute etter å ta Gunvor fordi hun har flørtet med Roy og fått ham til å glemme Eva. Deres rolle er framhevet i musikalversjonen, hvor de har et kjent sangnummer.[26]

Dramatiseringer

[rediger | rediger kilde]
En samling teaterplakater. Fra utstillingene i Prøysenhuset.
Snekkersvekara i Trøndelag Teaters oppsetning i 1975. Skuespillerne er, fra venstre mot høyre: Trond Lie, Geir Nergaard, Harald Brenna og Carsten Byhring. Til høyre Jan Erik Berntsen som handelsbetjenten Roy.
Foto: Roar Øhlander/NTNU UB
Alf Prøysen anno 1964
Foto: Rigmor Dahl Delphin

Teater 1952

[rediger | rediger kilde]

Ideen om å dramatisere romanen oppsto først hos skuespilleren Asbjørn Toms (1915–90) ved nyttår 1950. Den daværende teatersjefen Drabløs ved Det norske teatret var skeptisk, men senere i 1951 ga etterfølgeren Ole Barman klarsignal. Prøysen insisterte på Toms som medforfatter av manus og som regissør.[12] Siri Rom spilte hovedrollen i denne første oppsetningen, som hadde premiere 10. februar 1952. Dramatiseringen «la vekt på Gunvors opprørstrang, men også humoren i boka kom til sin rett.»[5]

Den første oppsetningen ble spilte 208 ganger[27]. Stykket ble satt opp på nytt i 1957.[28] Dramatiseringen «var ikkje noko fullkomi arbeid. Fleire av scenene høyrer avgjort til på amatørplanet, og fleire av rollene gir lite å spela på. Likevel er teaterstykket så saftig og frodig at ugraset kjem i skuggen av dei gode vokstrane.»[29] Teatrets første historiker, Olav Dalgard skrev i 1953: «Det har vori sagt mykje både for og imot denne dramatiseringa av folkeliv på Hedmarka, men ingen kan fråkjenne henne sakleg aktualitet og friskt humør.»[30]

Prøysen og Toms samarbeidet også om en dramatisering som hørespill i Radioteatret høsten 1952. Toms hadde regien[31], og Siri Rom hadde hovedrollen i radioversjonen også.

Film 1955

[rediger | rediger kilde]

Trost i taklampa ble filmatisert som Trost i taklampa. Filmen hadde premiere i januar 1955; regien var ved Erik Borge, og musikken var av Maj Sønstevold.[32][33][34][35] Torhild Viken mener at Sønstevolds musikk gir fortellingen «et flair av byens toner, av jazz. Med dette grepet satte Sønstevold et urbant bakteppe opp bak Gunvors opphold i hjembygda. Vi ser ikke byen, men den er til stede som musikk.»[20]

Filmen har Prøysens fortellerstemme som voiceover, i tillegg til at han synger fem sanger. Han opptrer også i siste scene, som togpassasjer sammen med Gunvor, når hun vender tilbake til byen.[35] Noen av personene fra romanen er utelatt i filmen, mest tydelig redaktør Gregersen. Sluttscenen med Matja Berjom og Even Smikkstad er også tatt ut, og Krestine Krokengen har fått mindre plass.[35] Erik Borge har i intervju med Knut Imerslund fortalt at «hensikten med filmen var å dokumentere de sosiale motsetningene på Hedmarken, mer enn teaterversjonen hadde gjort. Dessuten var det et mål å billedlegge sommerstemningen i Innlands-Norge på en måte som bare filmmediet gir muligheter til. Hedmarks-sommeren spiller en sentral rolle i filmen.»[35] «Filmens to sentrale motsetninger blir mellom individ og kollektiv og mellom by og land,» sier Gunnar Iversen.[33]

Musikal 1963

[rediger | rediger kilde]

Romanen/teaterstykket ble bearbeidet til musikal i 1963, av Prøysen, Toms og komponisten Finn Ludt. Den hadde premiere på DNT 28. april i Barthold Halles regi, og med ballettinnslag av Edith Roger.[28] Sanger som «Blåklokkevikua», «Bære vent» og «Snekkersve-marsj» er skrevet til musikalen.[20][26] Sølvi Wang var den første som spilte hovedrollen som Gunvor Smikkstugun; senere har blant andre Gerdi Schjelderup, Kirsti Sparboe, Marit Bolling, Britt Langlie, Inger Lise Rypdal og Charlotte Frogner spilt hovedrollen. Musikalen er senere satt opp på Det norske i 1984[28] og 2014[36], på Rogaland Teater i 1965, på Trøndelag teater i 1975 og på Riksteatret i 1979 og 1994[37][38].

Ludts musikk til musikalen er preget av «et lag med disharmoniske klanger, som ligger der som en vedvarende og insisterende dissonans.»[20] Musikken preges også av at Ludt hentet musikalske forelegg fra flere sjangre: nasjonalsanger, slagere fra amerikansk popmusikk, arbeidersanger, gammeldans og moderne standarddanser; «bruken av forelegg er så gjennomført at det blir et dominerende musikalsk trekk.»[20]

Viken[20] mener at Prøysen i musikalversjonen «toner ned en rekke markeringstrekk» ved Gunvor. I musikalen framstår Gunvor som «mer konsolidert og mindre dobbel», og musikalen gir mindre belegg for dobbelheten mellom solidarisk opprør og individuell hevn. I Riksteatrets programhefte fra 1994[15] drøftes også forholdet mellom romanen og musikalversjonen:

«Det sier seg selv at den syngende 'Trosten' måtte bli mindre farlig enn originalen. Tiden hadde også gjort sitt; romanens tematikk var etterhvert blitt en del av vår nære historie. Man hadde fått det hele på avstand, og tonen ble mer forsonlig. I [musikalen] fremstår derfor Gunvor Smikkstugun som den udiskutable heltinne. Mye av romanens brodd og dobbeltbunn er borte, men Prøysens ånd er intakt.
Det er urimelig å 'måle' musikalen mot romanen. De to versjonene av 'Trosten' speiler hver sin tid, og musikalen lever sitt eget liv innenfor sine rammer. den har mye kraft og trøkk, og visene, og ikke minst Finn Ludts kongeniale musikk, har tilført teaterversjonen en særegen nostalgisk-poetisk klangbunn.»

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ ebok fra bokhylla.no
  2. ^ https://snl.no/Trost_i_taklampa; Store norske leksikon.
  3. ^ Opplagstallene oppgis ulikt i ulike kilder: Riksteatrets programhefte (1994) sier 60 000; Elin Prøysen (1989) sier 52 000; Ove Røsbak (1992) sier 65 000; mens Knut Imerslund (2005) sier 60 000 i løpet av 1950 og 1951.
  4. ^ a b c d e f Elin Prøysen. Pappa Alf. Tiden forlag, 1989. ISBN 82-10-03242-9. Særlig kapitlet «'Trost i taklampa' – hans eneste roman» (ebok fra bokhylla.no)
  5. ^ a b c d e f g h i j Ove Røsbak (1992). Alf Prøysen: Præstvægen og Sjustjerna. Gyldendal. s. 225-241. ISBN 8252516874. 
  6. ^ Knut Imerslund. «Det urbane Soria Moria i Alf Prøysens diktning». I: Alf Prøysen - idylliker eller opprører? 1995. Også i: Rau skulle kjolen vara. 2005
  7. ^ a b Knut Imerslund. «Fra naturalisme til karnevalisme : et paradigmeskifte i Alf Prøysens prosadiktning». I: Norsk litterær årbok 2008. Om Dørstokken heme og Trost i taklampa
  8. ^ Alf Prøysen. «Trosten min». I: Programhefte fra Riksteatrets oppsetning i 1994 av musikalen hos bokhylla.no
  9. ^ a b c d Nils Johan Rud. Alf Prøysen. Tiden forlag, 1976. ISBN 82-10-01229-0. (ebok fra bokhylla.no)
  10. ^ Nils Johan Rud. «Forord». I: Alf Prøysen forteller : Trost i taklampa og andre fortellinger. Bokklubben, 1975. ISBN 82-525-0182-6 (ebok fra bokhylla.no)
  11. ^ Ane Hoel. Pass deg for dom som slår og tru itte dom som klappe : om Alf Prøysens roman Trost i taklampa. TANO forlag, 1995. ISBN 82-518-3400-7. (ebok fra bokhylla.no). Bygger på Flukten fra fornedrelsen : en nærlesning av Alf Prøysens roman Trost i taklampa; hovedoppgave ved Universitetet i Tromsø, 1994
  12. ^ a b Asbjørn Toms. «Korleis 'Trosten' vart til». I: programhefte for Trost i taklampa. Det norske teatret 1984.
  13. ^ a b c d e f g h Kari Marie Thorbjørnsen. «Ideologi og undertrykking, ein analyse av 'Trost i taklampa'»: I: Ei Bok om Alf Prøysen. Redigert av Geir Vestheim. Samlaget, 1980. ISBN 82-521-1844-5 (ebok fra bokhylla.no)
  14. ^ Knut Fjæstad. -en dag i mårå : unge år med Alf Prøysen. Tiden forlag, 1979. ISBN 82-10-01844-2
  15. ^ a b Programhefte fra Riksteatrets oppsetning i 1994 av musikalen hos bokhylla.no
  16. ^ Kari Haave. «Frå Gunvog Smikkstugun til Matja Madonna, kvinner i Alf Prøysens diktning». I: Ei Bok om Alf Prøysen, 1980
  17. ^ a b c d e Knut Imerslund. «Rau skulle kjolen vara : polyfoni og karneval i Trost i taklampa». I: Rau skulle kjolen vara : artikler om Alf Prøysen og hans forfatterskap. Oplandske bokforlag, 2005. ISBN 82-7518-121-6. Også i: Alf Prøysen i nytt lys. Vallset bokforlag, 2004. ISBN 82-7518-115-1
  18. ^ a b c d Ane Hoel. «Usynliggjøring som litterært virkemiddel i romanen Trost i taklampa». I: Alf Prøysen - idylliker eller opprører? : artikler om Alf Prøysens forfatterskap. Redigert av Knut Imerslund. Oplandske bokforlag, 1995. ISBN 82-7518-053-8 (ebok fra bokhylla.no)
  19. ^ a b c d Vidar Bergset. «Det store spelet i blåklokkevikua : en liten ekskursjon i Alf Prøysens "Trost i taklampa"». I: Syn og Segn; nr 1, 1972
  20. ^ a b c d e f Torhild Viken. «Gapatrosten - opprørsk oppsanger eller hevngjerrig tullhøne? : litt om Gunvors viser i musikkspillet Trost i taklampa». I: Alf Prøysen - idylliker eller opprører? : artikler om Alf Prøysens forfatterskap. 1995
  21. ^ Magne Lindholm. «Eplekarten og samfunnets tvang». I: Alf Prøysen - idylliker eller opprører? : artikler om Alf Prøysens forfatterskap. Redigert av Knut Imerslund. Oplandske bokforlag, 1995. ISBN 82-7518-053-8 (ebok fra bokhylla.no)
  22. ^ Møtet mellom Smikkstugu-ungene og maleren står på side 105-111 i romanen
  23. ^ Helge Hagen og Dag Solberg. Med en fiol bak øret : en bok om Alf Prøysen. Tiden forlag, 1984. ISBN 82-10-02580-5 (ebok fra bokhylla.no)
  24. ^ a b Torunn Helgesen (1993). Outsideren og den sosiale kontrollen i Alf Prøysens prosa. Oslo: Statens bibliotek- og informasjonshøgskole. 
  25. ^ Ove Røsbak. «Den farlige latteren, om Alf Prøysens narrerolle». I: Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen. Redigert av Knut Imerslund. Utgitt av LNU og Fagbokforlaget, 2002. ISBN 82-7674-912-7
  26. ^ a b Snekkersvekara («Snekkersve-marsj») hos Youtube
  27. ^ Svein Erik Brodal. «Prøysen og teateret»: I Prøysenårbok 2004
  28. ^ a b c Leif Mæhle (red.) (1988). Det Norske teatret 75 år: 1963–1988. Samlaget. ISBN 8252133142. 
  29. ^ Nils Sletbak (1963). Det Norske teatret: femti år 1913-1963. Samlaget. s. 258. 
  30. ^ Olav Dalgard (1953). Det norske teatret. Noregs boklag. 
  31. ^ Trost i taklampa i databasen SAMTEATER hos nb.no
  32. ^ Trost i taklampa i Nasjonalbibliotekets filmografi]
  33. ^ a b Gunnar Iversen. «Erik Borge og filmen : et portrett av en filmveteran samt en analyse av Trost i taklampa». I: Z, filmtidsskrift; nr 4, 1988. Også i forkortet form som etterord i 1989-utgave av romanen. (ebok fra bokhylla.no)
  34. ^ «'Gunvor Smikkstugun er jenta mi det', lørdagskveld hos Prøysens i Nittedal og omkring premieren på Trost i taklampa». Anonymt intervju med Prøysen. I: Hamar Arbeiderblad 19. januar 1955. Opptrykt i: Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen. Redigert av Knut Imerslund. Utgitt av LNU og Fagbokforlaget, 2002. ISBN 82-7674-912-7
  35. ^ a b c d Knut Imerslund. «Filmatiseringen av Trost i taklampa». I: PrøysenVennen; nr 2, 2005 (pdf)
  36. ^ sceneweb.no 2014
  37. ^ sceneweb.no 1994
  38. ^ Kilde for opplysningene om musikaloppsetningene i 1965, 1974 og 1979 er BIBSYS

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]



Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Trost_i_taklampa&oldid=23164444»